Jesper Juul
  • Bibliography
  • Articles
  • Interview Dezember 2016

Interview Dezember 2016

De gode hjelperne: - Jeg kunne jo ikke si en eneste setning da jeg våknet. Etter hvert kunne jeg uttrykke meg veldig kort. Og nå, nå har jeg ikke så mye luft som før jeg ble lam, sier Jesper Juul. Bak står Ann-Berit, en av hjelperne som kommer hver dag. Og som ikke behandler ham som pasient, men som Jesper.

Jesper Juul kunne ikke snakke på fire år

 - Det var en ubehagelig opplevelse at hjernen ikke fungerte.

30. desember 2016

Thomas J.R. Marthinsen

– Jeg har vært ute av virkeligheten i fire år.

Det er det første han konstaterer, Jesper Juul, etter å ha ønsket velkommen med venstrehånda. Høyrehånda er halvvissen og ligger over joysticken på den elektriske rullestolen hans.

Etter å ha vært ute av stand til å snakke i fire lange år, fikk han i sommer stemmeprakten tilbake. Skandinavias fremste familieterapeut. Omstridt, men også en slags husgud hos et utall barnefamilier i Norge, Danmark og Sverige. Og en drøss andre land.

Om Jesper Juul

  • Født 18. april 1948.
  • Familie: Skilt for andre gang. Har sønnen Nicolai og barnebarna Alex (10) og Matthew (3).
  • Beste egenskap: Romslig og emaptisk.
  • Verste egenskap: Tilbøyelig til å fly solo i mange av livets gjøremål. Det var fra begynnelsen av et grunnvilkår i livet mitt at jeg måtte klare meg selv.
  • Leser: Bo Østerlund: «Modne menn. Samtaler om livets patina. Samtaler med 24 kendte danske mænd om livet efter 60». En viktig milepæl i den danske mannens historie.
  • Hører på: Miles Davies, Oscar Peterson og klassisk pianomusikk.
  • Ser på: «Arrival». Det er første gang jeg ser sci-fi i mitt liv, men den er helt fantastisk.
  • Blir provosert av: Samfunnets uendelige byråkratisering og absolutte mangel på sans for faglig kvalitet i omgangen med mennesker i barnehage, skole, sykehjem og lignende.
  • Beundrer: Paven.
  • Er redd for: Høyder, inndelingen av mennesker i vinnere og tapere. Og det at selv våre nordiske samfunn konsekvent svikter de svakeste.
  • Drømmereisemål: Jeg kommer aldri til å reise mer, men i drømmene mine vil jeg besøke sønnen min i Thailand.
  • Gjør om ti år: Det samme som nå, å bli klokere på hva livet mellom mennesker består av og hvordan vi kan bli mindre primitive.

Nå sitter 68-åringen og smiler nesten gutteaktig hjemme i Odder i Danmark.

–Jeg lå i koma i to uker og fikk respirator for å puste gjennom en såkalt trakeostomi. Da de skulle ta den ut etter en måned, begynte luftrøret mitt å klemme seg sammen. Så de måtte la trakeostomien bli. I 2014–15 ble jeg operert sju ganger. Men det fungerte ikke.

Tilfeldighetene ville ha det til at Juuls kirurg møtte en tysk kollega på en konferanse, og Jesper Juul ble innlagt på en klinikk i Stuttgart i to uker. Der skar de den syke delen av luftrøret hans vekk og sydde strupehodet fast.

Med 42 sting.

–Så ... Så fikk jeg min gamle stemme igjen.

Det er som det er:. Selv lenket til rullestolen har Jesper Juul fortsatt et fandenivoldsk glimt i øyet. Foto: Christian Roth Christensen Vis mer

Ljubljana, Slovenia. Det er november 2012 og Jesper Juul står på scenen. I salen sitter hundre lydhøre bedriftsledere. Hele livet har han stått og holdt foredrag. Men nå må han plutselig sette seg. Først blir det ene beinet til gummi, og så svikter det andre. Han blir kjørt til Zagbreb der han bor halve året med sin kroatiske kone. Juul fraktes til sykehuset. Og så husker han ikke mer.

–Oi, shit.

–Ja, shit, sier Jesper Juul.

Da han våknet forsto han ikke hva som hadde skjedd. Merket bare at han var lam fra brystet og ned. Han lå på sykehuset i Kroatia i tre uker før han ble flydd «hjem», som han sier. Til Rigshospitalet i Danmark. De konstaterte transvers myelitt. Inflammasjon i ryggmargsvæsken.

Deretter ble han sendt videre til et rehabiliteringssenter. Der ble han liggende i 18 måneder.

–Hva slags sykdom det er? Det er kroppens immunforsvar som blir vanvittig. De har ingen forklaring på det. Jeg har møtt supertrente sportskvinner på 22 år med akkurat det samme. Så det har verken med stress eller livsstil å gjøre.

Da han lå til rehabilitering begynte han på en liste. En liste over alt det han nå hadde mistet.

–Men du vet, da jeg kom til nummer 100, sluttet jeg med det prosjektet, sier han med et skjevt smil.

–Vi mennesker er sånn lagd at vi tilpasser oss. Jeg savner selvfølgelig å kunne bevege meg. Jeg ble syk cirka ett år før jeg ville emigrere til Kroatia. Jeg hadde bygd et stort hus der nede med en sal hvor jeg også kunne holde kurs.

Planen hans var å gå på en slags halvpensjon når han fylte 67 år. Å bli en slags «bestefar» innen familierådgivning. Nå befant han seg plutselig i en situasjon hvor alle planer var innstilt.

–Du ble skilt fra kona di Suzana for to år siden, mens du var syk?

–Ja, men det hadde jeg blitt uansett. Så det henger ikke sammen med sykdommen. Jeg klarte 18 år med min første kone og nå klarte jeg 24 år andre gang. Nå er det slutt.

–Sikker?

–Helt sikkert. Nå blir det ikke flere.

–Kommer du til å gå igjen?

–Nei. Den elektriske rullestolen er for evig.

Pensjonistdrøm. Før Juul ble alvorlig syk hadde han planer om å emigrere til Kroatia. Foto: Lars Myhren Holand Vis mer

Jesper Juul spør om han skal fortelle en vits. Det var en han hørte på et eller annet tidspunkt i løpet av det siste året før han ble syk. Da han våknet, husket han den igjen.

–«Vil du høre Gud le?»

–Ja?

–«Så skal du fortelle ham om planene dine»!

Jesper Juul ler så rullestolen rister.

–Den er enormt god. Og det var jo helt riktig i mitt tilfelle. Jeg har hele tida vært en pragmatisk mann. Men det er klart, det var en voldsom drøm å si farvel til.

I tillegg til å drive med familierådgivning ansikt til ansikt i løpet av sine 25 år ved Kempler-instituttet, har Juul skrevet en lang rekke bøker om barn og foreldre. I en årrekke hjalp han også rådville foreldre i lørdagsspalten i Dagbladet.

Han måtte slutte da han ble syk i 2012.

–Var det et nederlag ikke å kunne fortsette som før?

–Nja, det var en ubehagelig opplevelse å merke at hjernen ikke fungerte. Det var som om jeg var på vei til å bli dement. Det er først i løpet av det siste året at jeg er blitt helt klar igjen.

Godt gift, godt skilt: - Det første ekteskapet klarte jeg 18 år, i det andre 24 år. Nå er det nok, sier han, her med ekskona Suzana i 2009. Foto: Lars Myhren Holand Vis mer

Og når Jesper Juul er klar i hodet, kommer det gjerne ei ny bok. Tidligere i år utkom «Førerulver» i Tyskland, ei bok om å ta lederskap i familien. Den solgte 60 000 i løpet av første halvår. Snart kommer den ut på norsk og dansk, en av mange oppfølgere til gjennombruddsboka «Ditt kompetente barn» fra 1995. Den har solgt rundt 1,5 millioner eksemplarer.

–I min nye bok har jeg tatt høyde for noe jeg har oversett tidligere. Før tenkte jeg: Hvis vi bare viser foreldre hvordan barn er konstruert, så skjønner de hvordan de skal forholde seg til dem. Sånn er det ikke. Ingen har pinpointet hva lederskap i forhold til barn er for noe. Mange voksne er rett og slett latt i stikken i den tro at bare de er snille, vil alt gå bra med ungene deres.

«Jeg var veldig selvopptatt som far»

Jesper Juul rister bestemt på hodet.

–Foreldres funksjon er å være et fyrtårn så ungene deres kan lære å manøvrere på havet etter noenlunde regelmessige signaler. Dette har jeg sagt hele tida, alltid. Men det har tydeligvis ikke kommet gjennom.

–Hvordan da?

–Curlingforeldrene kom på banen. Plutselig var ungene fyrtårnet, mens foreldrene pisket rundt på åpent hav. Curlingforeldre rydder vekk alle hindringer. De tåler ikke at barna blir lei seg, krever at besteforeldre overholder de samme reglene som de selv gjør og holder lange forelesninger for barnehageansatte og lærere om hvor sårbare og spesielle akkurat deres unger er.

–Har du et eksempel?

–Ja, og dette er fra ei uke siden: Et barn på to år har begynt i barnehage og er lei seg når foreldrene tar en lang og kjærlig avskjed. Foreldrene tror personalet ikke behandler prinsessa deres ordentlig og spør om de skal finne en annen barnehage eller ta barnet hjem. I løpet av samtalen blir det klart for både meg og foreldrene at det er barnet som sitter med ansvaret for foreldrenes sorg og usikkerhet. Etter ei uke der foreldrene har lært seg forskjellen på barnets følelser og sine egne, lar barnet seg levere og er veldig glad for både de voksne og de andre barna i barnehagen.

– Hva slags konsekvenser har det for curlingbarna at foreldrene er sånn?

– På kort sikt er det store dramaer hver dag når foreldrene prøver å forebygge at barnet blir frustrert, sinna eller lei seg. Barnet opplever helt korrekt alt dette som et forbud mot følelsene og en slags plikt til å være lykkelig hele tiden. På litt lenger sikt er resultatet lav selvfølelse, lav sosial selvtillit og en type selvopptatthet som irriterer både voksne og barn utenfor familien.

Danmark, 1975. Den temmelig nybakte barnefaren Jesper Juul kjefter på sønnen sin. Det er ingen ny situasjon. Temperamentet hans går gjerne utover guttungen. Men denne gangen blir ikke Nicolai stående.

Han løper vekk fra faren, mot trappa. Han tar noen få trinn, før han snur seg tilbake og ser faren rett inn i øynene. Han er to år gammel og han roper: Hold opp!

–Og da holdt du opp?

Jesper Juul smiler avdempet.

–Ja. Han formulerte budskapet sitt i øyehøyde med meg. Som en likeverdig. Han sa: Nå er det for mye for meg, pappa. Hvis det var min kone som hadde sagt noe, ville hun for eksempel bare ha kritisert meg for å kjefte på ham. Og det var jeg fullstendig allergisk overfor. Samtidig var den episoden kulminasjonen på mye. Blant annet nettopp min kones kritikk. Jeg var klar til å skifte stil. Men han traff spikeren på hodet.

Far på ferde. Nicolai kom til verden i 1973 - og lærte ganske kjapt pappa Juul det vesentligste om å være familieterapeut. Foto: Christian Roth Christensen Vis mer

–Ropte du mye til ham?

–Jeg var veldig selvopptatt som far. Forsto ikke hvorfor han ikke bare gjorde som jeg sa. Hvorfor han var utilfreds. Så ble jeg hjelpeløs og ropte til ham. Når det gjelder barn og kommunikasjon mellom barn og voksne er det sønnen min jeg har lært mest av. Hvis jeg ikke hadde hatt ham, ville jeg blitt en elendig far.

I dag er Nicolai selv far til to gutter, Alex og Matthew, og driver to hoteller i Thailand.

–På mange punkter synes jeg han er en bedre far enn meg. Jeg så det da jeg ble syk, for eksempel. Han tok det eksepsjonelt flott sammenliknet med da min far fikk kreft. Han var nærværende, omsorgsfull og tok ansvar.

–Det gjorde ikke du da faren din ble syk?

–Jeg hadde et veldig distansert forhold til begge foreldrene mine. Faren min gikk på jobb. Da han ble syk, gikk han og la seg. Mora mi ble hjelpeløs og det var jeg og broren min som måtte fortelle henne at han hadde lungekreft. At han ville dø.

Far og sønn: Jesper Juul er en lidenskapelig hobbykokk. Sønnen Nicolai er derimot ekte kokk, og driver hotell. Foto: Christian Roth Christensen Vis mer

Hvordan blir man Jesper Juul? Hva skal et menneske oppleve før det blir i stand til å rådgi andre?

Historien begynner med at Jesper Juul kommer til verden på sørspissen av Sjælland i Danmark i 1948. Snart flyttet foreldrene med sønnene Jesper og Peter til Ebeltoft, ute ved kysten.

–Jeg hadde et litt rart liv som barn. Fra jeg var 8–9 år gammel til jeg var 12–13 brukte jeg all min tid i skogen. Jeg hadde det lett på skolen. Og faren min var enten på jobb eller ute i hagen.

–Han var opptatt?

–Alltid.

Da han ble 16 år tok Juul hyre på et skip som fraktet ham til Det fjerne østen. Et familiemedlem som holdt til i Bangkok og var på hjemvisitt, fikset ham jobben.

–Han kunne se det på meg at jeg hadde vært lenge nok i det lille fengselet i Ebeltoft.

–Du kaller det et fengsel?

–Det er en passende beskrivelse ... Men det er ikke for å si noe vondt om verken Ebeltoft eller foreldrene mine. Det var summen av mye.

Så han dro. Og var vekk i nesten to år. Ni måneder av gangen.

–Du hadde ikke noen problemer med å være alene?

–Nei, aldri. Det har jeg heller ikke nå.

–Var du rastløs?

–Nei, det kan jeg ikke huske. Jeg var et godt eksempel på at barn samarbeider. Min fars sykdommer fylte mye da jeg var barn. Så fikk min mor tuberkulose og var vekke i 3–4 måneder. Selv fikk jeg hjernehinnebetennelse. Jeg kan tydelig huske at jeg våknet av at en lege undersøkte meg. Den første gangen var jeg lam. Men jeg sa ikke noe. Den neste gangen var jeg blind. Men jeg sa ikke noe. Nå kan jeg si at jeg sikkert tenkte at det ikke var plass til at også jeg var syk. Som mange barn tok jeg sikkert feil. Det ville sikkert ha vært plass til meg hvis jeg bare hadde sagt noe.

«Vi har nærmest trått to generasjoner tilbake. Barn skal oppføre seg perfekt igjen. Fordi det setter foreldrene i et godt lys»

The times they are a-changin’, som Bob Dylan sang. Det er lov å håpe at barns vilkår er blitt bedre siden Jesper Juul og de andre familieterapeutene kom på banen for 40 år siden. Men ser man på folks liv på sosiale medier, for eksempel, har en ny problemstilling kommet seilende. Alt skal skinne. Se feilfritt ut.

–Er det for mange foreldre som tenker at fravær av feil er det samme som kjærlighet?

–Ja, det tror jeg. Bruno Bettelheim skrev ei bok for noen år siden som het «En bra nok forelder». Det er et veldig fint uttrykk. Mer kan man ikke drømme om. Men de siste ti åra har det kommet en helt syk perfeksjonisme. Både når det gjelder kropp, sjel - og barn.

–Hvordan kan vi komme dette til livs?

–Med alminnelig ansvarlighet. De som betaler prisen for perfeksjonismen er alltid barna. Vi har dobbelt så mange barn som lider av angst og depresjoner nå enn vi hadde for 15 år siden. Og mange, mange flere som ikke liker sin egen kropp.

–Hva mener du med alminnelig ansvarlighet?

–At voksne spør seg: Hvilket signal sender jeg om jeg sier til venninnene mine at jeg vil ha Botox til rynkene og nye bryster, mens barna hører på? Hva forteller jeg barnet mitt da? I en slik verden ender vi opp med barn som gjør det riktige, men av feil årsaker.

Juul forteller at i Oslo var man for en stund siden bekymret fordi jenter mellom 10 og 13 år brukte avføringsmiddel for å slanke seg. Det gjorde de naturligvis, sier Juul, fordi mødrene deres gjorde nøyaktig det samme. Det var starten, mener han. Nå ser vi perfeksjonismen bre seg over det hele.

–Vi har nærmest trått to generasjoner tilbake. Barn skal oppføre seg perfekt igjen. Fordi det setter foreldrene i et godt lys.

På reisefot. Jesper Juul brukte tidligere mye tid på å reise rundt i Europa og foredra om barn og foreldre. Heretter er det bare bøkene hans som kan reise. Foto: Janerik Henriksson / Scanpix Vis mer

–Du sier at din mor var selvopptatt?

–Hun hadde én måte å elske på: Hun bekymret seg. Døgnet rundt. Hun kunne få orgasme av bekymring.

–Oi, det uttrykket har jeg aldri hørt før!

Jesper Juul tillater seg et kjapt smil.

–Det er det mange damer som får, sier han. –Jeg kunne ikke si noe hun ble glad for. Hun bekymret seg uansett.

–Hun lever fortsatt?

–Hun fyller 95 år i morgen. Men hun har Alzheimers. Så hun har nok sluttet å bekymre seg nå.

–Var du fortrolig med foreldrene dine?

–Slett ikke. De var interessert i hvordan jeg oppførte meg, om jeg var god på skolen, om jeg fikk en god jobb. Min mor syntes det var en katastrofe at jeg ikke jobbet som lærer. Hun har lest alle bøkene mine, men aldri sagt hva hun synes om dem.

–Har du spurt henne, da?

–Ja. Hun har en strategi: Hun snakker om noe annet. Det er veldig effektivt.

Det er fristende å lete etter noe sørgmodig i Jesper Juuls ansikt. Men det er neimen ikke sikkert det er der. På en og samme tid virker det både logisk og paradoksalt at han endte opp med å vie yrkeslivet sitt til relasjonen mellom barn og voksne.

–Ja, det kan du si. Det er kanskje en innlysende freudiansk fortolkning. Det er mulig det er riktig. Men det interesserer meg egentlig ikke. Da jeg begynte å jobbe, satt jeg på et hjem med noen fullstendig umulige unger. Dem ville jeg hjelpe. Det var min motivasjon.

Det virker nesten ufattelig at det kan vokse så sterk forståelse om relasjonen mellom barn og voksne fram i et landskap som det Jesper Juul tegner av egen barndom. Juul selv mener det kommer fra en helt bestemt episode da han var liten.

–Far kom hjem og tok min mor med inn på soverommet. Jeg stilte meg utenfor døra. Jeg kunne høre ham si at han ville skilles. Min mor fikk et anfall: «Hva med barna, hva med barna, hva med barna, hva med barna!» Så jeg avledet dem.

–Du avledet dem?

–Jeg avledet dem ved å falle ned trappa. Så min far ble. Dessverre. For dermed forspilte han sitt liv. Det var fryktelig. Men der og da skjønte jeg: Det er ikke noe å hente for meg her. Ikke i denne familien. Jeg etablerte meg i periferien. Det var min erkjennelse. Derfor har jeg heller aldri vært sint på min mor.

Det blir litt stille i Jesper Juuls store loftsleilighet i Odder. Han begynner å bli sliten etter nesten fire timers snakking. Han hoster varsomt med den store kroppen sin.

–Dette med min mor er ikke mitt livs drama. Jeg har det litt som da jeg ble handikappet: Jeg kunne godt ha satt meg ned for å gråte. Men jeg gjør det ikke.

–Når har du det verst?

Lang pause i det juulske kjøkken.

–Jeg trives ikke når jeg får all den hjelpen jeg skal ha. Spesielt ikke om morgenen, når jeg skal ha mitt morgentoalett og få hjelp til å ta en dusj. Da går jeg ut av kroppen.

–Du slår av?

–Ja, ellers er det for ubehagelig å bli flyttet rundt på som en pakke. Men nå starter livet mitt utenfor leiligheten igjen. Det er jo et helt nytt liv. Jeg kan lage mat, skrive og undervise. De tre tingene kan jeg. På den måten har jeg ikke mistet så mye.

Leave a comment

You are commenting as guest.

Copyright © Jesper Juul